Winter wonderland

Årets første frostsoldat har truffet Trondheims harde, ugjestmilde asfalt. Flere kommer etter, lyder historien. Alle som tør forsøke, vil på gjeldende tidpunkt bli idømt den sikre død. Jeg vet ikke om det er de, eller oss, som skal få smykke seg med tittelen modige. De, som kommer dalende fra svimlende høyder til den sikre død på grå asfalt og avkjølte pytter, eller oss, som trosser advarslen, og bestemmer oss for at denne invasjonen ikke skal få forandre dagsordenen.

Alt blir etterhvert litt mørkere, vi sover etterhvert litt lengre, og vi ser oss for en gang til før vi krysser gata. Vi ser mer ut et vindu enn vi ser inn det neste, stopper ikke lengre uten grunn, og prøver daglig å tenke forbi den som kommer i morgen.

Vi som en gang var så selvsikre - så klare for kamp - tar igjen oss selv i å ha blitt overmannet. Vi stivner til, leppene dirrer, og med det... er vi blitt like kalde som dem.

Flying solo

"Oi" var det eneste hun kunne utbryte da hun innså hvor lite oppdatert verden var på hennes nye impulser...


Faktum er at jeg har hatt en veldig merkelig uke, men på en veldig bra måte tror jeg.

Det hele startet på en helt ordinær flytur fra Tromsø til Trondheim etter noen rolige dager på hjemlige trakter. Jeg satt der, som vanelig, og irriterte meg over at Norwegian ikke kan avse en liten kopp te til et frossent legeme. Irriterte meg over at det var for trangt mellom setene til å kunne sitte med bena i kors. Irriterte meg over tanken på den kjedelige mellomlandingen i Bodø.

Men så kom det noe nytt over meg...

Mens jeg satt der forsvant jeg helt i mine egne tanker, og ble på forundelig vis dratt vekk fra alt rundt meg. Flyduren ble litt fjernere og kroppen litt varmere innvendig. Det som slo meg var at noe, ett eller annet, ikke kunne være helt riktig. Jeg har aldri vært et irritabelt menneske, men heller ganske smilende og fornøyd. Jeg følte meg presset til å prøve å klekke ut hvorfor det var blitt slik. En plass på veien må noe ha blitt litt feil. Eller?

Etter en hel del tenking, og enda mer vurdering, kom jeg fram til en teori som gav meg en utrolig følelse av ro:

Jeg har rett og slett vært veldig stresset, og på så veldig feil grunnlag. Det siste året har jeg nesten ikke tenkt på annet enn hva jeg skulle finne på videre, hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Problemet var bare det at i stedet for å finne ut av hva jeg virkelig ønsket å gjøre, hadde jeg kastet bort haugevis med tid på å bekymre meg for hva som var aller mest utfordrende, hva andre tenkte om mine valg, og for å velge feil. Tid jeg burde brukt på å tenke på mine egne ønsker og drømmer. Hvorfor i alle dager basere framtiden sin på hva andre tenker og mener? Jeg følte meg skikkelig dum. Plutselig kjentes kroppen så mye lettere, hodet haddet sluppet taket på så mange tyngede tanker og følelser.

Det føles som å ha stått opp en morgen, og plutselig se muligheter før umuligheter, - og så utrolig godt det føles! Jeg vet at det nå ikke er noen vei tilbake, jeg må gjøre ting på min måte herfra. Å late som man er noe man ikke er fører i beste fall til at man lever livet sitt som en dårlig kopi av noe man skulle ønske man var. "Dèt skal ikke bli meg", var den eneste tanken som satt igjen da vi landet i Trondheim.

"Dèt skal aldri bli meg".

Blå mandag

Hadde et lite håp om å våkne opp til en blå mandag. Blå type himmelblå - det var verken humøret eller sinnstilstanden jeg siktet til. Dessverre er det noen som har misforstått meg og sendt gråvær og hva verre er. Grå hverdag. Sånt blir man bare blå av...

Sssskeptisk...

Noen som ser humoren i å koke kjæledyret sitt? Didn`t think so! Synes personlig det er forstyrrende at den lille jenta i Spar-reklamen ler når gullfisk-vannet begynner å koke. I teorien min har hun hatt en over-gjennomsnittlig vanskelig barndom. Blir sikkert ikke helt god når hun blir stor. Ser for meg mange skremmende scenario for Spar-reklamene framover.

Synes forøvrig ikke konseptet bak reklamen er så veldig mye å skryte av, men det er en annen historie!

Ica reklamene derimot, gjør meg glade.


"Merkelig. Du, Tor Einar, hvordan er det dette funker egentlig? At, at prisene følger produktene på denne måten?"

"Hmm.. Jeg vet ikke helt jeg. Se her, det er sånn med potetene og.
Kan ikke du løpe bort til Gunnar og spørre?"

"Nei, da virker jeg jo bare dum!"

"Du er så umoden.
Greit! Jeg spør, men da blir du med."

"Gunnar?"

"ja!"

"Eeehm. Marius lurer på dette med prisene..."


Ah, koser meg, uten dyr, fisk eller fugl i livsfare.

Not too shabby James!

"Merce belagt med swarowski-krystaller sier du? Ja, det var akkurat det jeg hadde tenkt å investere i! Jeg renner nesten over av penger nå som jeg har begynt å leve på studielån.
Blir jeg lei er det jo bare å gi`n bort og kjøpe seg en stor båt... Eller no`..."

Mykje lys og mykje varme

Er det dette man kaller høst her "lengre sør"? Med lengre sør mener jeg altså fra Trondheim og nedover. Der jeg kommer fra er dette nemlig en middels mot god sommer.

Er klar over at jeg bare bidrar til å forankre allerede godt eksisterende fordommer, men rett skal være rett. Vi trenger heller ikke starte noen diskusjon om hvordan noen ikke har vært "så langt nord" som Trondheim - det gjør meg uvell.

O varme høst... hvor har du vært hele mitt liv!?

Somewhere beyond the sea

Nå, rett før leggetid, følte jeg for at det var på sin plass å dele med verden mine tanker omkring et av verdens onder. This beeing FERGER! Forferdelige, kalde, bråkete... Og med en lukt som ved den rene skjære tanken får det til å stramme seg i nesen og brystet!

Det skal sies at få ting varmer mitt hjerte mer, enn når mennesker i mitt selskap sier seg villige til å kjøre omveier for å unngå disse utingene. Siden undertegnende er fra Nord-Norge er det ikke så rent skjelden jeg har måttet lide meg gjennom noen usannsynlig lange minutter ombord på diverse eksemplarer.

Misforstå meg rett; jeg ser absolutt det praktiske behovet for fergene, jeg har bare store personlige vanskeligheter med dem. Slik jeg ser det er det ved de fleste ferger èn fordel. Det må være at man kommer seg fra A til B uten ytteligere "om" og "men". Er det verdt alle tingene jeg må lide meg gjennom? Neppe.

Skal man først tenke pros and cons vil jeg gjerne ta meg den frihet å minne deg på:

-Du må alltid VENTE på ferger og de tar like mye for en billett som du max ville betalt for å komme deg rundt en annen vei, og bruker ofte like lang tid.
-Det er alltid noen som okkuperer toalettet, og de bruker alltid lang tid. (Spesielt om du er på bilferie og sjåføren har nektet å stoppe siden middag).
-Kantinen er ALDRI åpen. Forresten vil jeg heller si nesten aldri, for det har hendt meg å stå en halvtime i kø for å få betale 50 kroner for en halvliter cola.
-Du må alltid sitte ytterst ved et bord der du ikke kjenner noen andre fordi alle bordene er opptatt innen du fikk tømt din såre blære.

Nei, gi meg et cruise-skip, en cabincruiser, en yacht... en jolle eller en gummibåt!