Winter wonderland

Årets første frostsoldat har truffet Trondheims harde, ugjestmilde asfalt. Flere kommer etter, lyder historien. Alle som tør forsøke, vil på gjeldende tidpunkt bli idømt den sikre død. Jeg vet ikke om det er de, eller oss, som skal få smykke seg med tittelen modige. De, som kommer dalende fra svimlende høyder til den sikre død på grå asfalt og avkjølte pytter, eller oss, som trosser advarslen, og bestemmer oss for at denne invasjonen ikke skal få forandre dagsordenen.

Alt blir etterhvert litt mørkere, vi sover etterhvert litt lengre, og vi ser oss for en gang til før vi krysser gata. Vi ser mer ut et vindu enn vi ser inn det neste, stopper ikke lengre uten grunn, og prøver daglig å tenke forbi den som kommer i morgen.

Vi som en gang var så selvsikre - så klare for kamp - tar igjen oss selv i å ha blitt overmannet. Vi stivner til, leppene dirrer, og med det... er vi blitt like kalde som dem.

Flying solo

"Oi" var det eneste hun kunne utbryte da hun innså hvor lite oppdatert verden var på hennes nye impulser...


Faktum er at jeg har hatt en veldig merkelig uke, men på en veldig bra måte tror jeg.

Det hele startet på en helt ordinær flytur fra Tromsø til Trondheim etter noen rolige dager på hjemlige trakter. Jeg satt der, som vanelig, og irriterte meg over at Norwegian ikke kan avse en liten kopp te til et frossent legeme. Irriterte meg over at det var for trangt mellom setene til å kunne sitte med bena i kors. Irriterte meg over tanken på den kjedelige mellomlandingen i Bodø.

Men så kom det noe nytt over meg...

Mens jeg satt der forsvant jeg helt i mine egne tanker, og ble på forundelig vis dratt vekk fra alt rundt meg. Flyduren ble litt fjernere og kroppen litt varmere innvendig. Det som slo meg var at noe, ett eller annet, ikke kunne være helt riktig. Jeg har aldri vært et irritabelt menneske, men heller ganske smilende og fornøyd. Jeg følte meg presset til å prøve å klekke ut hvorfor det var blitt slik. En plass på veien må noe ha blitt litt feil. Eller?

Etter en hel del tenking, og enda mer vurdering, kom jeg fram til en teori som gav meg en utrolig følelse av ro:

Jeg har rett og slett vært veldig stresset, og på så veldig feil grunnlag. Det siste året har jeg nesten ikke tenkt på annet enn hva jeg skulle finne på videre, hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Problemet var bare det at i stedet for å finne ut av hva jeg virkelig ønsket å gjøre, hadde jeg kastet bort haugevis med tid på å bekymre meg for hva som var aller mest utfordrende, hva andre tenkte om mine valg, og for å velge feil. Tid jeg burde brukt på å tenke på mine egne ønsker og drømmer. Hvorfor i alle dager basere framtiden sin på hva andre tenker og mener? Jeg følte meg skikkelig dum. Plutselig kjentes kroppen så mye lettere, hodet haddet sluppet taket på så mange tyngede tanker og følelser.

Det føles som å ha stått opp en morgen, og plutselig se muligheter før umuligheter, - og så utrolig godt det føles! Jeg vet at det nå ikke er noen vei tilbake, jeg må gjøre ting på min måte herfra. Å late som man er noe man ikke er fører i beste fall til at man lever livet sitt som en dårlig kopi av noe man skulle ønske man var. "Dèt skal ikke bli meg", var den eneste tanken som satt igjen da vi landet i Trondheim.

"Dèt skal aldri bli meg".